Forsikringsklagenemnda
Skade - uttalelse FKN-2010-191 – 18.5.2010 - Gjensidige Forsikring -
rettshjelp
Sikrede kjent med
tvistegrunnlaget ved tegning? – FAL kap. 4.
I forbindelse med
oppføringen av en laftehytte oppdaget sikrede medio sep. 2006 at hytta var feil
plassert i forhold til byggesøknaden. Sikrede kontaktet entreprenøren H
skriftlig 19.9.06 for å få avklart hvordan han kunne bidra til å løse de
problemer som var oppstått og 29.9.06 ba sikrede H komme med et forslag til
erstatning. Sikrede tegnet deretter Bygningsforsikring med tilhørende
rettshjelpdekning i selskapet 3.10.06. H kom 6.10.06 med et forslag til hvordan
problemene knyttet til feilplasseringen kunne løses. Sikrede aksepterte ikke
løsningsforslaget og ba H den 23.10.06 på ny om et forslag til kompensasjon. Den
30.3.07 kontaktet sikredes advokat H og fremmet krav om erstatning for de feil
og mangler som ble begått i forbindelse med oppføringen av den aktuelle
tømmerhytten. H bestred sikredes erstatningskrav først i brev av 11.5.07 og
senere via sin advokat i brev av 26.6.07og det ble gjort gjeldende at sikrede
urettmessig hadde avslått Hs utbedringsforslag. Sikrede fremmet 23.6.07 krav om
rettshjelp, hvilket selskapet avslo under henvisning til at sikrede på
tegningstidspunktet var kjent med det som senere ble tvistegrunnlaget og forsto
eller måtte forstå at tvist kunne oppstå. Uenighet mellom partene om sikrede
hadde slik kunnskap og videre om det aktuelle unntaket er i strid med
bestemmelsene i FAL kap. 4.
ANTATT ØKONOMISK
OMFANG: Maks. forsikringssum kr 80.000.
Forsikringsklagenemnda
Skade bemerker:
Spørsmålet er om
selskapet kan avslå dekning for rettshjelp.
Rettshjelpvilkårene
inneholder følgende bestemmelse:
Tvist oppstått før
forsikringen trådt i kraft
Rettshjelputgifter
dekkes ikke dersom sikrede ved forsikringens ikrafttreden var kjent med det som
senere ble tvistegrunnlaget og forsto eller måtte forstå at tvist kunne
oppstå.
Nemnda ser først på
spørsmålet om denne bestemmelsen er i strid med reglene om opplysningsplikt i
FAL § 4-1 flg.
Flertallet
(3) mener dette må besvares bekreftende. FAL § 4-1 sier at selskapet kan
stille spørsmål om forhold av betydning for risikoen ved avtalens inngåelse.
Tvistegrunnlag og risiko for tvist må regnes som forhold som har betydning for
risikoen under en rettshjelpforsikring. Videre følger det av FAL § 4-5 at om
selskapet av særlige grunner er avskåret fra å få opplysninger om et bestemt
forhold, kan det ta forbehold om ansvarsfrihet knyttet til dette forholdet. I Ot
prp nr 49 (1988-1989) s 64-65 heter det i denne forbindelse at bestemmelsen
"regulerer adgangen til å gjøre det til et objektivt vilkår for dekningen at …
andre faktiske forhold av betydning for risikoen foreligger". Tvistegrunnlag er
nettopp et "faktisk forhold " av betydning for risikoen. Videre heter det at
"Det normale er at selskapet må følge reglene om forsikringstakerens
opplysningsplikt når det skal fastlegge forutsetningene for overtagelse av
risikoen. Et sentralt siktemål med disse bestemmelsene er å
avskjære selskapet fra å reagere med nedsetting av ansvaret eller full
ansvarsfrihet når forsikringstakeren har gitt ufullstendige eller uriktige
opplysninger i god tro. § 4-5 kommer i et visst motsetningsforhold til dette
prinsippet, ettersom bestemmelsen gir adgang til å stille opp
risikoforutsetninger som kan påberopes uten hensyn til forsikringstakerens
subjektive forhold. Av denne grunn er det bare når selskapet av "særlige grunner
(er) avskåret fra å få risikoopplysninger om et bestemt
forhold" at det er adgang til å ta forbehold som omfattes av bestemmelsen".
Bestemmelsen må derfor forstås slik at selskapet kun kan ta slike forbehold når
det ikke kan innhente opplysningene.
Reglene samlet må
etter dette forstås slik at selskapet ikke kan påberope seg kunnskap hos
forsikringstaker om slike forhold dersom det ikke har spurt om dette, eller
forsikringstaker evt. har aktiv opplysningsplikt. Den aktuelle bestemmelsen
knytter imidlertid rettsvirkninger til sikredes kunnskap om tvistegrunnlaget. Så
vidt flertallet kan se, er dette i strid med FAL § 4-1, jf. for så vidt også
forutsetningsvis FSN 6975. Selv om en tilsvarende klausul ble godkjent av nemnda
i FSN 5706 og FSN 7363, mener flertallet den er i strid med FAL §
4-1.
Selskapet anfører at
FAL § 4-1 kun gjelder opplysninger av betydning for risikoen. Flertallet forstår
dette slik at rettshjelp ikke er et eget produkt, men er en tilleggsdekning
under en rekke forsikringsprodukter, og at opplysningsplikten kun er knyttet til
risikoen under hovedproduktet. Flertallet er ikke enig i et slikt synspunkt.
Begrepet "risiko" i § 4-1 må sees i forhold til hele risikoen som ligger i
produktet, dvs. også risiko knyttet til aksessoriske dekninger. Selskapet
anfører videre at produktene i all hovedsak er standardiserte, og at det ikke er
naturlig å be forsikringstaker redegjøre for mulige tvister som ikke har
sammenheng med det forsikringsproduktet sikrede kjøper. Flertallet mener at
selskapet må kunne legge denne typen spørsmål inn i sine rutiner, jf. FSN
5318.
Mindretallet
(2) er uenig med flertallet i at reglene i FAL samlet
sett må forstås slik at selskapet ikke
kan påberope seg kunnskap hos forsikringstaker om de
aktuelle forholdene dersom det ikke har spurt om det.
FAL §§ 4-1 til 4-4 regulerer forsikringstakerens
opplysningsplikt og setter grenser for selskapets rett til sanksjoner ved brudd
på plikten. Det er i forsikringsavtalelovens forarbeider i NOU 1987:24 s 84 gitt
uttrykk for at en konsekvens av at FAL § 4-1 flg. er tvingende, er at selskapet
er avskåret fra å reagere mot uriktige eller ufullstendige risikoopplysninger
når det ikke er noe å legge forsikringstakeren til last. Forarbeidene redegjør
deretter for bakgrunnen for at den regel som tidligere stod i FAL 1930 § 10
tredje ledd, er videreført i bestemmelsen i FAL § 4-5.
Disse lovbestemmelsene
tar sikte på andre situasjoner enn den vi står overfor i denne saken, jf. også
nemndas uttalelse i sak FSN 5706.
Når det gjelder
utformingen av farefeltet som forsikringen skal dekke, står selskapene i
utgangspunktet fritt. Det vil således på objektivt grunnlag kunne unntas tvister
hvor grunnlaget for tvisten oppsto før forsikringens ikrafttredelse. Vilkåret
kunne f.eks. vært formulert slik; "Rettshjelpsutgifter dekkes ikke dersom
tvistegrunnlaget forelå ved forsikringens ikrafttreden". Dette ville ikke være i
strid med eller kunne forstås som noe forsøk på omgåelse at de preseptoriske
reglene i §§ 4-1 til 4-5 som setter grenser for selskapets sanksjoner ved
sikredes brudd på sin opplysningsplikt. Når selskapet, til gunst for sikrede,
begrenser dette unntaket til kun å gjelde for de tvistegrunnlag hvor sikrede
forsto eller måtte forstå at tvist senere ville oppstå, fremstår det som
urimelig at selskapet skal komme i en mer ugunstig
posisjon.
Det er videre
vanskelig å se at forsikringstaker blir stilt i en dårligere posisjon ved ikke å
bli spurt om risikoen. Hvis vedkommende hadde blitt spurt og hadde gitt
opplysninger, er det grunn til å anta at selskapet ville unntatt den aktuell
tvist fra dekning.
KONKLUSJON: Sikrede gis
medhold.